Ego-Dødens Tidskapsel

Ah, Ego-Døden.

Har vi ikke alle vært der?

Den lammende følelsen av fullstendig å miste fotfestet, ikke vite opp fra ned, bli tvunget til å gi slipp på alle etikettene dine.

Hvordan definerer du deg selv når du har mistet det som definerte deg?

Det er skummelt—ja, til og med skrekkinnjagende—å stå midt oppi det.

Men ofte kan følelsen av å være fullstendig fortapt presse oss inn på en ny vei. En vei som, til tross for all sin usikkerhet, også gir oss friheten til å begynne helt på nytt, til å omdefinere oss selv.

Jeg ble minnet på dette blogginnlegget jeg skrev i februar 2015, for litt over ti år siden. Det føltes som en tidskapsel å lese det igjen, og jeg ble øyeblikkelig transportert tilbake til den tiden da jeg sto overfor en av mine største ego-døder.

Fra å definere meg selv som en "skikjører," klamret jeg meg fast til denne identiteten som den eneste livbøyen i et hav av sosial angst... Noen ganger var det det eneste som holdt meg flytende, for jeg hadde absolutt ingen definisjon av "selv" eller "egenverdi" utover denne eksterne etiketten jeg holdt fast ved.

Så kom min niende hjernerystelse. Og alt forandret seg.

"Ego-fuglen i lufta!" Foto: Leif Zapf-Gilje, Gorman Creek 2011.

Jeg vil dele mitt gamle blogginnlegg her, sammen med en kjærlig invitasjon til å puste dypt og tillate deg selv å overgi deg til det ukjente—hvis du befinner deg i en lignende situasjon.

(Originalt språk på dette blogginnlegget er Engelsk. Oversettelsen har blitt fasilitert ved hjelp av KI. For originalt blogginnlegg se her.)

L-O-V-E

February 7, 2015 · by skidigger · in Uncategorized. ·

Hei alle sammen,

Det har gått ett år siden min siste hjernerystelse, og jeg vil gjerne skrive en oppdatering i håp om å inspirere noen av dere som kanskje går gjennom en vanskelig tid. Hvis du gjør det, sender jeg deg all min kjærlighet. Tro på deg selv slik vennene mine trodde på meg—jeg håper du kommer deg gjennom det.

Månedsvis tilbrakte jeg i sengen, ute av stand til å ta vare på meg selv, avhengig av gode venner for å hjelpe meg med dagligvarer og holde meg med selskap når alt jeg kunne gjøre var å ligge der i mørket. Jeg er evig takknemlig for dem—uten dem hadde jeg ikke klart det. Tusen takk. Jeg elsker dere alle! :-)

Det var vanskelig å holde motet oppe ettersom jeg ikke kom meg særlig raskt. Men med hver lille fremgang, og med hjelp fra vennene mine, følte jeg takknemlighet, og håpet vokste i meg—en dag ville jeg kanskje bli "normal" igjen.

Jeg er fortsatt ikke "normal." Jeg får ofte hodepine og kan ikke presse meg 100 % i sport, skole eller jobb uten å måtte tilbringe neste dag i sengen. Men jeg har funnet noe som betyr mye mer: en vei.

Da legen min fortalte meg at jeg aldri kunne slå hodet mitt igjen, som jeg skrev i blogginnlegget mitt i fjor, ble jeg tvunget til å omdefinere meg selv—fra å være en "skikjører" til bare å være meg.

Det høres kanskje ut som en enkel oppgave, men det var forbløffende å se hvor tett (og samtidig overfladisk) personligheten min var vevd sammen med personaen til en "skikjører". Da det raknet, sto jeg igjen på nakne steiner. Det var skremmende!

Mt Cain 2011-isj. Samme fotograf som over.

Jeg visste at jeg var kunstnerisk, jeg visste at jeg likte samtaler med fremmede, og jeg visste at jeg elsket naturen—men hvem var jeg?

Hva var meningen med livet mitt hvis jeg ikke skulle bli en skikjører? Hva hvis jeg slo hodet igjen?

Disse spørsmålene førte meg til de dypeste, mørkeste, uutforskede krokene av sinnet mitt, der jeg lærte å møte frykten min, følelsene mine, drømmene mine—og meg selv. Og de ble de viktigste leksjonene jeg har fått i livet så langt.

Ved å tvinge meg selv til å stille disse spørsmålene og takle det som kom opp, begynte jeg på en spirituell vei—en vei guidet av fremmede som, uten noen åpenbar grunn, nærmet seg meg gjennom sensommeren og tidlig høst.

De stilte og besvarte spørsmål jeg ubevisst hadde båret med meg siden jeg ble født.

Denne veien har ført meg tilbake til den gleden og lykken jeg husker fra barndommen, før jeg virkelig måtte møte den ville verden vi lever i. Det er en vei som bringer meg magi, glede og kjærlighet...

Og jeg håper du finner din vei også, hva enn den måtte være.

Hadde du spurt meg for et år siden om jeg var en spirituell person, ville jeg kanskje ha ledd deg rett i ansiktet. Spør du meg nå, svarer jeg at vi alle er spirituelle vesener—enten vi er klar over det eller ikke.

Vi er alle krigere.

Hver dag kjemper vi kamper i hodene våre. Vi kjemper mot stemmene som forteller oss at vi ikke er bra nok, ikke attraktive nok, ikke suksessrike nok.

Disse kampene forårsaker så mye smerte i oss at vi ofte sprer dem videre—til andre mennesker og verden rundt oss.

Men vi er alle krigere.

Vi prøver alle å forbedre livene våre på ulike måter. Vi prøver alle å bli bedre mennesker. Vi prøver alle å finne ut av livene våre så godt vi kan. Vi er alle på hver vår vei, og vi påvirker hverandre—ofte uten å vite det, men akkurat slik det skal være.

Jeg har lært mange ting dette året, ting jeg sannsynligvis ikke ville ha forstått på mange år om jeg ikke hadde fått den hjernerystelsen.

Jeg er takknemlig for at jeg ble tvunget til å revurdere livet mitt. Jeg er takknemlig for at jeg har kommet meg nok til å fullføre bacheloren min, leve et tilnærmet normalt liv og møte de forventningene samfunnet stiller til meg.

Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg har vært—hvor heldig jeg er som er i live.

Jeg kan gå tur med hunden min. Jeg kan gjøre yoga. Jeg kan være kreativ. Jeg kan skrive en oppgave. Jeg kan dra på rockekonserter.

Jeg må bare alltid ha på meg hjelm. ;-)

Jeg vet med sikkerhet at jeg har brukt opp mine ni liv. Og jeg begynner å forsone meg med tanken på at jeg kanskje en dag slår hodet igjen—og at alt kan endre seg.

Men det viktigste jeg har lært er å leve i nuet, nyte øyeblikket, og ikke knytte seg til noe bestemt utfall.

Goldstream Park, 2015. Photo: Jon Dickson

Jeg håper du finner lykke på din vei.

Og hvis dette rørte noe i deg, utfordrer jeg deg til å utfordre deg selv—til å møte følelsene dine i stedet for å rømme fra dem.

Hvor kommer de fra? Fra deg selv, eller fra en ytre kilde du har internalisert?

Uansett håper jeg at du ikke lytter til den negative stemmen i hodet ditt—men heller til stillheten under den.

Det er hjertet ditt.

Det er selvet ditt.

Det er den som vil lede deg på din vei.

All min kjærlighet og Namasté <3

Bergy