Observer og pust – å komme hjem til deg selv

Noen ganger, i en yogatime eller i en samtale, sier jeg: "Observer og pust."

To ord, så enkle. Og likevel så kraftfulle.

Men hva mener jeg egentlig med det?

Det handler om å komme hjem. Til seg selv. Til kroppen. Til øyeblikket. Og kanskje aller mest: å tre ut av tankestrømmen vi ofte ikke engang vet at vi sitter fast i.

Dugg på blomstene og gresset. Hvor ofte går vi ikke bare rett forbi?

Når du observerer – skjer det noe magisk

Når du ser på tankene dine, uten å bli med dem – skjer det noe. Som om hele energien i kroppen skifter. Du går fra å være fanget, til å være fri. Jeg opplever selv at jeg får tilgang til mer av energien min i øyeblikket.

Tankene dine kan si hva de vil. De kan rulle videre .Men du har allerede gått ut av bilen og satt deg på en benk ved siden av veien. Du ser dem. Og i det blikket finnes frihet.

Ved å observere tankestrømmen uten å bli engasjert i dramaet eller de gamle historiene, tar du umiddelbart kraften tilbake. Det er dette som føles så magisk - alt dette skjer kun fra å observere!

Tankene vil så gjerne ha kontroll

Tankestrømmen er slu. Den elsker å sammenligne deg. Holde deg fast i gamle historier. Den kjører i sirkel rundt det som gjorde vondt, rundt det som kanskje kan gå galt, rundt det du burde ha sagt – eller ikke burde ha sagt.

Jo mer følelser og flere triggere tankestrømmen engasjerer i deg, jo sterkere har den kontrollen, og du blir dratt hit og dit som en pinne i en kraftig elv.

Og alt dette skjer uten at du egentlig har gitt noen tillatelse.

Men når du stopper opp og observerer: "Oi, her er en tanke om at jeg ikke er bra nok..." – da skjer skiftet.

Du er ikke lenger den tanken. Du er bevisstheten som legger merke til den. Og tanken har mistet sin kraft.

"Effekten" i tanken forsvinner, og du står igjen med muligheten til å velge.

Å velge å se den tanken objektivt, uten å automatisk ta den som "sannhet".

Å velge å tenke noe annet.

Når du observerer, blir du ikke lenger trigget av det du tenker, fordi du plutselig er til stede og kan se tanken separert fra de gamle reaksjonsmønstrene dine.

Og så... pusten

Så kommer pusten inn. Som en myk, men urokkelig påminnelse om at livet skjer nå. Ikke i går. Ikke i tankene om hva du burde gjøre.

Men akkurat her. Akkurat nå.

Du trekker pusten inn. Du slipper den ut. Du er her.

Pusten vår hjelper nervesystemet med å regulere seg selv, og den blir som et anker inn i kroppen når tankestrømmen har fått ta fart.

Jeg inviterer deg til å ta et par avslappende runder med pust her og nå, og observere sensasjonene i kroppen din, før du går videre.

Klar for et utpust?

Det tar tid å endre gamle spor

For de aller fleste av oss har vi blitt eksperter i tankekjør. Det er det vi blir oppmuntret til i det samfunnet vi lever i, av forskjellige årsaker, men du kjenner sikkert selv hvor mye kraft og energi disse tankene kan stjele fra deg.

Når vi har levd livet "fanget" i tankestrømmen i så mange år, kan det ta litt tid å føle at man har fullstendig brutt seg ut av dem, men heldigvis kan kunnskapen om nevroplastisitet hjelpe oss med å ikke gi opp.

Måten jeg liker å forklare nevroplastisitet på (selvfølgelig svært forenklet) er at nevronene i hjernen kobler seg sammen i nervebaner, som blir til motorveier. Det er tankestrømmen vår, de tankene som repeterer seg selv uke inn og ute ut.

For mange år siden, da jeg først begynte å øve på dette, føltes det unaturlig. Som å prøve å ta av motorveien og inn på en usynlig sti gjennom tett skog – buskas og greiner overalt. Det strittet i mot, fordi det gamle tankesporet – den motorveien av vanetanker – var så kjent, så komfortabel, så… automatisk.

Men etter hvert ble den nye stien lettere å gå. Et lite spor ble til en grusvei. Grusveien ble til slutt den nye motorveien.

Og etter en stund merket jeg: Jeg har endret retning.

En omvei ble til den nye hovedveien...

Først - det med følelsene

Mange av oss har, i tillegg til å bli eksperter på å leve i tankestrømmen, også blitt eksperter på å ignorere følelsene våre.

Kanskje fantes det ikke rom for følelser der du vokste opp. Eller kanskje ble du oppmuntret til å prestere – i idrett, på skolen, eller bare generelt i livet – og ble god til å "pushe" deg gjennom. Så flink, at du sluttet å lytte til hva kroppen din egentlig forsøkte å fortelle deg.

Men hva skjer i deg når jeg sier at følelsene dine faktisk kan være en del av kroppens språk? At de er en del av ditt indre navigasjonssystem?

Dersom du kjenner deg avskåret fra følelsene dine, vil jeg først si: Det er helt normalt. Og jeg vil strekke ut en trøstende hånd og fortelle at jeg selv kjente meg nummen helt til slutten av 20-årene.

Det var ikke før jeg begynte å virkelig observere tankene mine, at jeg også begynte å få kontakt med følelsene. Når jeg ble bevisst på den indre tilstanden i øyeblikket – med hjelp fra disse enkle, men kraftfulle verktøyene – begynte følelsene å få plass.

Og på samme måte som med tankene våre, kan vi også observere følelsene våre. La dem få være der. La dem få utfolde seg. Uten å undertrykke dem. Uten å dømme dem.

Senest i dag tidlig fikk jeg øve meg i dette.

Toåringen vår tok tak i en ny, liten lekehammer og slo hardt på armlenet av en gammel lenestol jeg har arvet fra mine besteforeldre. Det ble flere merker i treverket, og de gikk dypt.

Jeg merket reaksjonene som kom i kroppen. Og da toåringen gikk ut med faren sin, lot jeg meg selv få kjenne. Jeg lot meg selv felle et par tårer i den lille tristheten som hadde oppstått. Tristhet som tidligere i livet nesten alltid ble skjøvet ned, ignorert, gjort rasjonell.

Men ikke i dag. I dag fikk tristheten være der. Den ble bearbeidet. Og da fikk den også gi slipp.

I stedet for en ulmende, ubevisst uro som kunne hengt ved meg resten av dagen – fikk jeg være i kontakt med det som var, og så gå videre.

Med lettelse.

Og så var det dette med å dømme…

Det vanskeligste for mange – og det jeg ser igjen og igjen – er dømmingen.

Den "usynlige" stemmen fra den indre kritikeren som har vært med i bakgrunnen, ofte helt fra du var ung, og som sier ting som:

"Du gjør det feil."'

"Du burde vært roligere."

"Hvordan kan du tenke noe sånt?"

"Du kommer aldri til å klare dette."

"Nå mistet jeg fokuset igjen, så udugelig jeg er!"

"Hvorfor klarer du ikke bare å være til stede?"

Og akkurat der – akkurat der – mister vi hjertekontakten og tilstedeværelsen.

Vi går fra nærvær til vurdering. Fra enhetsfølelse til separasjon.

Hjertet vet at du allerede er hel. Dømming trekker deg ut av det – inn i en tilstand der du skal “fikses”.

Men kjære deg...Hva om det ikke er noe å fikse? Hva om du bare skal observere, og puste, og holde deg selv i hånden mens du øver?

Tre enkle steg, på riktig vei

Dette er ikke hokus-pokus, men en oppskrift på tilstedeværelse som er tilgjengelig for alle som ønsker å leve livet enda fullere.

Det kan ta litt tid å tråkke opp den nye stien, men det er så verdt det.

Hjernen er et fantastisk organ som de aller færreste av oss har fått instruksjonsboken til. Når vi øver oss på å observere, puste og å ikke dømme, endres tankemønstrene våre til å jobbe for oss i stedet for mot oss.

Hvis du har blitt opplært til å la tankestrømmen styre livet ditt, er det ikke rart at det krever litt øvelse å komme seg ut av den. Men det kan virkelig være så enkelt som dette:

Tre enkle steg – om og om igjen

Observer tanken, følelsen, kroppen. Ikke som kritiker – som vitne. Du får et høyere perspektiv.

Pust. Ett pust er nok. Men gjerne vær bevisst gjennom flere. Land i kroppen. Nervesystemet reguleres.

Ikke døm. Bare se. Bare pust. Og vipps blir den indre dialogen mykere – både mot deg selv og andre.

Men hvis du dømmer?

Eller blir distrahert?

Eller forsvinner i tankestrømmen igjen?

Observer det også.

Og pust.

Observer og Pust. Og magiske ting skjer.