Om det å miste sin firbente bestevenn

Jeg vet det er så mange som har gått i disse fotsporene før meg, men for meg er det første gang.

Det å ha fullt og helt ansvar for en annen skapnings liv innebærer også at vi tar det tøffeste valget når tiden er inne - å anerkjenne at tiden virkelig er inne.

Min elskede følgesvenn gjennom 12 år. De 12 hittil viktigste årene av mitt liv. Bilde fra da hun var med på innspillingen av Chakrakurs på nett - selvfølgelig valgte hun hjertechakra.

Fra eventyr til gårdshund

De aller fleste som har kommet hit på sessions, readings eller yoga, har truffet Luna. Med sitt spesielle utseende og enorme energi har hun gjort inntrykk på de fleste hun har truffet gjennom livet sitt.

Det er virkelig nå, når jeg sitter utendørs på trappa og at hun ikke er her lenger, at jeg kan kjenne det tomrommet hun har etterlatt her på tunet. Ikke at hun gjorde noe særlig ut av seg, eller lagde så mye lyder eller leven, det er energien hennes som mangler. Det har tatt helt knekken på meg å kjenne meg alene i energien min, etter disse 12 årene der vi har tilbragt nesten hver dag sammen. Det er nå jeg begynner å kjenne på hvor mye hun egentlig har gjort for meg. Hvor mye hun har passet på meg og vært der for meg.

Gjennom tiden vår sammen er det et par gyldne minner som stikker seg frem som sollys som danser ned gjennom løvverk i trærne - og det er den ubeskrivelige følelsen da det kun var henne og meg i bilen, og vi var på vei sammen mot et ukjent eventyr.

Alt var mulig, alle bånd var kuttet, vi var helt fri til å starte på nytt. Igjen.

Dette innlegget ble skrevet med denne musikken i bakgrunnen.

Eventyr i British Columbia

Vi startet livet vårt sammen en solfylt maidag i 2014 da hun var liten valp. Jeg hadde sett bildet hennes på Finn, og visste at hun var hunden min, og visste at hun skulle hete Luna.

Da jeg skulle hente henne viste det seg at navnet hennes allerede var Luna, og hun ble så stolt da hun var den første (og minste) av søsknene sine som ble hentet ut av buret og fikk sin egen kosebamse. Hun la ørene helt flatt bakover og logret med hele kroppen - som en labrador.

Etter en sommer med sosialisering og trening hjemme i Norge fløy vi til Canada i august.

Jeg husker fremdeles følelsen av å febrilsk sjekke ut av vinduet på flyet om hun virkelig var med i cargorommet da vi mellomlandet, og at det ble mange lange timer ettersom jeg ikke fikk øye på henne før jeg var framme i Vancouver. Jeg sprintet gjennom korridorene og ned trappene, trippet utålmodig med flakkende blikk foran immigrasjonsvakten, og fikk heldigvis lov til å spurte videre til spesialbagasjen - stedet jeg hadde sjekket at hun kom til å vente på meg sånn ca tre hundre ganger.

Og der satt hun. Så rolig og avbalansert som alltid gav hun meg et presist kyss på fingrene da jeg stakk de inn gjennom bur-åpningen til henne, som å fortelle meg at hun skjønte hva som foregikk og at mine ca. femten timer med stress var forgjeves.

Den høsten før universitetet startet opp igjen dro vi på eventyr langs the Sunshine Coast, og det ble et av de viktigste eventyrene jeg fikk gleden av å oppleve gjennom de ti årene jeg hadde i BC. Det var fordi jeg hadde en sånn sterk følelse av å komme hjem. Det var akkurat som om jeg og Luna gikk i et helt nytt tempo sammen, alt utspilte seg i en harmoni og flyt som jeg aldri har opplevd før eller senere.

Jeg fikk glimtvis bilder av steder jeg hadde bodd eller vært, uten at jeg hadde vært der før, og følelsen av å kunne puste helt dypt og avslappet. Luna virket som om hun elsket hvert øyeblikk - det var som at hun smilte og danset rundt meg der vi utforsket kystlinjen.

Bjørnen sover... ikke

En ettermiddag var det allerede blitt skumring da vi parkerte på parkeringsplassen til The Sunshine Coast Trail. Det var ikke mobildekning og ingen visste hvor vi var. Jeg hadde på meg hodelykta, og studerte det lille turistkartet jeg hadde plukket opp på fergen. Det så ut som om det var en slags teltplass et par kilometer inn langs stien, og det var målet for denne første kvelden.

Ellers var planen å se hvor langt vi kom på denne stien, som totalt var rundt 170km en vei, før vi snudde igjen.

Etter å ha gått i nesten en time uten å få øye på noen teltplass ble det ordentlig mørkt. Trærne var høye og skygget for det lille lyset som fantes høyt der oppe over oss. Alt vi kunne se var den lille globen fra hodelykten min foran oss på stien. Tett buskas av salal vokste på hver sin side, og jeg måtte gå etter Luna for at vi skulle få plass.

Plutselig stoppet hun og pelsen på ryggen hennes stod rett opp. Det raslet i buskene foran oss til høyre. Det var for sent å snu, så etter at raslingen sluttet gikk vi raskt videre og småløp når det føltes trygt å sette opp farten.

Vi kom oss etter hvert ut av den mørkeste skogen og opp på et svaberg. Der svingte vi ned mot havet og slo opp teltet på stranden som var der. Åpent og oversiktlig. Jeg satte Luna inn i teltet og spurtet av gårde et par hundre meter med den store, vanntette bagen med mat og ting som tannkrem. Ved hjelp av båndet hennes fikk jeg firt det opp i et tre som hang på svaberget, slik at eventuelle bjørner ikke skulle komme til oss men heller utforske innholdet i bagen dersom de fikk tak i den.

Luna satt der inne i teltet, like rolig og avbalansert som da hun hadde ventet på meg på flyplassen. Jeg sjekket mobilen en gang til, men det var fortsatt ingen dekning. Hva var fjellvettregel nummer en igjen?

Midt på natten bråvåknet jeg av at en bjørn hadde stukket snuten sin inn under ytterteltet og snuste mot toppen av hodet mitt mot innerteltet.

Jeg frøs til, holdt pusten og lå som en pinne. Øynene vidåpne.

Jeg ba til alle høyere makter om at Luna skulle fortsette å sove og ikke våkne. Det gjorde hun heldigvis. Bjørnen gikk videre rundt teltet et par ganger og jeg lå der i mørket og hørte den tunge kroppen og snøftene dens. Jeg tror fremdeles ikke at jeg pustet, og må ha besvimt så fort jeg ante at vi var trygge. Luna var ved et mirakel like rolig og avbalansert som alltid (eller bare helt sinnssykt sliten etter den ufrivillige spenningen vi hadde delt sammen) slik at hun sov gjennom det hele, men dersom hun ikke hadde gjort det så hadde kanskje ingen av oss levd resten av de 12 årene vi fikk sammen.

Fjellvettregel nummer 1: "Planlegg turen og meld fra hvor du går".

Den lærte vi på ordentlig da.

Rotløst hjerte

20-årene mine var preget av rotløshet, og en hunger for opplevelser og eventyr som kunne bringe meg nærmere forståelsen av meningen med livet.

Jeg kuttet bånd raskt og flyttet videre. Luna var med på lasset. Jeg har ikke tatt meg tid til å telle alle leilighetene og rommene vi har bodd i gjennom tiden vår sammen i Canada, men det vanligste var at vi flyttet rundt 2-3 ganger i året. Vi har bodd i alt fra musiker-kollektiv der ulovlige substanser fløt fritt på stuebordene og bassen dundret til kl. 3 hver natt, til egne leiligheter der det bare har vært oss to i ro og fred.

Vi gikk i timevis ute i naturen på yndlingsstedene våre, før eller etter skole - og etter hvert jobb. Vi hadde vår egen dans, vår egen rytme.

Og det er denne rytmen jeg kjenner så sterkt på nå når hun er borte. Den er der nå når jeg skriver om den og kjenner på den, men i natt og i morges da jeg våknet var den borte. Da var det helt stille og hjertet mitt var iskaldt.

Etter at hun sovnet inn i går følte jeg at hun viste meg flere bilder av yndlingsstrendene våre - East Sooke Park, Ucluelet, China Beach og skogen bak Thetis Lake. Hun viste meg minner av at hun løp som en gal, som den glade unghunden hun var, helt fri og frank i hundre km/t mens jeg stod og lo. Hun tok sats, løp så fort hun kunne rett mot meg før hun fintet meg ut hver gang, til vår begges store fornøyelse og barnslige glede.

Jeg velger å tro at en del av henne er der nå. At hun snuser på alt det spennende livet der borte, mens ørnene følger nøye med fra toppen av Douglas furuene.

Jeg og Luna i Tofino

Etter seks år i Canada, med en omflakkende tilværelse og uendelige antall kilometer og roadtrips sammen var tiden inne for å flytte hjem til Norge. Den innerste delen av meg visste at tiden var inne, og "tilfeldigvis" kom corona kort tid etter at avgjørelsen var tatt.

Gårdshund og rotfeste

Tiden vår i Norge var en helt annen enn det vi hadde erfart sammen i Canada. For det første er det selvfølgelig båndtvang, som vi alltid har respektert - spesielt ettersom vi bor i en kommune der det finnes flere sau enn mennesker. Dermed har turene våre tatt et helt annet format enn det de hadde i BC, og vi har ikke hatt helt den samme dansen og flyten sammen som vi fikk erfare i naturen der borte.

Jeg var så heldig å treffe partneren min den samme høsten, og han ble raskt en av Lunas absolutte favoritter, med sine varme hender og rolige tilstedeværelse. Han snekret - allerede den høsten - bygdas fineste hundehus og Norges fineste hundeseng til henne, og det føltes som om både jeg og hun siden den gang har sluttet å være "på søken etter noe mer".

Da vi kjøpte det magiske småbruket vårt i 2023 etter at sønnen vår kom til, var det som om den siste pusten av "søken" forsvant i ett åndedrag. Vi hadde fått rotfeste alle sammen. Vi kunne skape drømmelivet vårt gjennom en hverdag som holdt det vi setter størst verdi på - kvalitetstid sammen og tilstedeværelse. Koselige prosjekter på eiendommen. En følelse av ro.

Luna har ligget ute på tunet de siste tre årene og hilst på dem som kommer hit på sessions, readings og yogatimer. Like rolig og avbalansert som alltid. Med bittesmå, myke kyss for dem som er ekstra heldige.

Hun har fordøyet de første seks årene med alt det vi har vært gjennom sammen, og brukte de siste seks årene på å nyte ro og fred.

Meningen med livet

Meningen med livet føler jeg at jeg kan uttale meg litt bedre om nå enn jeg kunne for 12 år siden.

Det er gjennom hver vår individuelle søken at vi finner den.

For meg har Luna spilt en uvurderlig rolle på min reise. Hun har nok passet mer på meg enn jeg først trodde. Det kjenner jeg nå.

Med et tårevått farvel, et knust hjerte, men likevel en takknemlighet og glede over alt det vi har fått oppleve sammen gjennom ditt korte, men samtidig lange liv. Takk, Luna. Takk, takk, takk.