Vinterdvale

Det har føltes som et vakuum, som om tiden har stoppet helt.

Himmelen er like mørk som kaffen som danser i koppen til samboeren min, mens han blar om til neste side i boken sin.

Vinden uler langs ytterveggene. Jeg trekker pleddet tettere rundt meg og synker enda dypere ned i kjøkkensofaen vår.

Toåringen sover.

Naturen har tilsynelatende tatt pause den også, og det eneste tegnet på liv er småfuglene som tidlig om morgenen kommer innom den forblåste fuglematstasjonen vår.

Siden november har jeg gått i dvale. Men nå, idet solen så smått begynner å strekke strålene sine over berget og ned mot tunet, merker jeg at også jeg langsomt våkner til liv.

Det har vært et privilegium å få leve i takt med naturens rytme denne sesongen. Altfor mange av oss er avskåret fra den. Vi er innendørs store deler av døgnet, omgitt av kunstig belysning, og underlagt en sosial forventning om konstant prestasjon – uavhengig av årstid, kropp eller livsfase.

Det er få av oss som i dagens samfunn gir oss selv tid og samvittighet til å logge helt av, i rytme med naturens vinterdvale.

For meg var det ufrivillig denne gangen.

Jeg ble gravid (hurra), noe som førte med seg en konstant kvalme og en trøtthet jeg ikke kan huske å ha kjent på tidligere (ikke fullt så hurra). Jeg hadde ikke sjanse til å holde meg pålogget. Hjernen sa stopp, og kroppen føltes nærmest utbrent.

Jeg husker stresset som meldte seg tidlig i november, da jeg ikke lenger klarte å arbeide på dagtid, men bare “overlevde” yogatimene jeg allerede hadde satt opp på kveldstid. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at det var kroppen som måtte få bestemme.

Denne sesongen har gitt meg en helt ny opplevelse av vintermørket – og av naturens dvale.

For første gang i livet har jeg fått hvile hele dager, uten skyldfølelse. Eller, i hvert fall: med mindre skyldfølelse enn før.

For skylden har alltid vært der. Tankene om hva man “burde”, eller hva man “sikkert kunne klart”. Frykten for å falle bak, for å bli oppfattet som lat. Skyldfølelsen over at samboeren min har måttet lage maten, ta oppvasken, handle og ta vare på gutten vår.

Men denne gangen har det vært det uforklarlige mirakelet – som så altfor ofte tas for gitt – at det vokser et helt nytt menneske inni meg, som har hjulpet meg å kjenne på og forstå noe nytt:

Jeg gjør faktisk den viktigste jobben på planeten akkurat nå.

Kanskje er det nettopp her noe viktig bor.

I kroppens evne til å si stopp, før hodet gjør det. I rytmene vi har lært oss å overse, men som likevel fortsetter å gjøre seg gjeldende – uavhengig av kalender, klokkeslett og forventninger.

For hvis flere av oss hadde hatt muligheten til å lytte til kroppen vår, helt uten krav om å prestere eller forklare oss, tror jeg vi hadde oppdaget noe. Kanskje hadde vi merket at kroppen allerede lever i takt med naturen. At den, akkurat som jorden, trenger perioder med hvile, mørke og stillhet for å kunne bære nytt liv.

Kanskje er det ikke vi som er svake når vi må stoppe. Kanskje er det rytmen vi lever i, som er feil.