Fødselsangst før fødsel nummer to: om livets portal og tilliten til kroppen

Når jeg skriver dette har jeg vært våken fra klokken 03:30.

Da jeg våknet i dag føltes tankestrømmen som en tornado som rev og slet i meg, der jeg prøvde å holde meg i sengen for å få sove litt til.

Jeg er nå i uke 41 av min andre graviditet, og angsten for at fødselen skal bli den samme opplevelsen som vi hadde for litt over tre år siden har ikke vært noen spøk. Uansett hvor mange ganger jeg har fortalt meg selv at "det viktigste er at vi begge overlever" så klarer jeg ikke helt å gi slipp og å hvile i dette målet, jeg merker at jeg søker noe mer.

Skapt med Wix sin innebygde AI tjeneste

Når kroppen ikke vil

Jeg har alltid vært relativt aktiv gjennom livet, og som yogainstruktør fikk jeg masse lovord fra helsepersonal under den forrige graviditeten min. Det var ingen tvil i hodet mitt om at jeg skulle "fikse fødselen", akkurat slik som jeg har "fikset" resten av livet mitt.

Målet var klart - jeg skulle ha en smertefri fødsel ved hjelp av dyp pust og komplett indre ro, og ønske mitt lille stjernebarn velkommen i et badekar omringet av tente lys og favorittkrystallene mine.

Jeg hadde lest en hel haug med bøker som fordømmet medisinsk innblanding i denne naturlige menneskelige prosessen, hadde fått med samboeren min på nettkurs i "hypnobirthing" og følte meg helt klar da fødebagen klirret med alle krystallene i det vi satte kursen mot sykehuset for en trivselskontroll. (Kontroll syv dager etter termin for å sjekke at mor og barn har det bra).

Spol frem fire dager.

Jeg gråter i smerte og fortvilelse når to jordmødre bestemt og litt kaotisk forsøker å få barnet vårt til å die mens jeg ligger på siden. Det gjør så vondt i såret etter keisersnittet og barnet skriker av sult.

Jeg forsøker å kommunisere at det gjør for vondt, men det viktigste er selvfølgelig at barnet får i seg mat. Dette forsøket lykkes heller ikke, så barnet får i seg morsmelkerstatning mens tårene mine triller av komplett sjokk og forferdelse. Kroppen min kunne ikke føde.

Kroppen min kunne ikke amme.

Og jeg som trodde at jeg var så balansert, holistisk og så sunn.

Tre år med heling

Den første fødselen ble med andre ord helt motsatt av det jeg hadde håpet på. Følelsen av at kroppen feilet satt så sterkt i meg at det først er nå de siste ukene at jeg har klart å prosessere all smerten jeg har båret på.

Det har vært flere gode venninner (og selvfølgelig min kjære samboer) som har støttet meg gjennom bearbeidelsen av denne første fødselsopplevelsen, og jeg har fått flere rasjonelle knagger å henge opplevelsen på:

• "Babyen var så stor at det kanskje var lurt at den kom gjennom keisersnitt"

• "Om vi hadde levd for hundre år siden hadde vi kanskje ikke overlevd, noen av oss"

• "Det viktigste var at vi kom fra det med god helse begge to"

• "Man glemmer over tid"

• "Det definerer deg ikke som kvinne"

De rasjonelle knaggene har hjulpet masse og jeg var sikker på at jeg hadde bearbeidet fødselen kontinuerlig siden da, så det var interessant å oppleve en dag i forrige uke da kroppen min brøt fullstendig sammen i gråt som virket å komme fra kroppen selv.

Kroppen min hulket av sorg og smerte, akkurat som om jeg opplevde en reprise av den første fødselen spille seg ut, punkt for punkt - til og med med deler av fødselen som jeg hadde glemt eller fortrengt. Følelsene av overtramp, maktløshet, og den uforglemmelige sensasjonen av å bli kastet rundt som en kjøttsekk på operasjonsbordet hadde sittet i kroppen også, og ikke bare i hodet og energien min.

Lee Harris snakker om "the grief window" - der man opplever sorg i livet som åpner opp for underliggende sorg som også vil ut, og det er nok det som skjedde med bortgangen av min kjære hund Luna for et par uker siden.

Den sorgen åpnet opp for denne bortgjemte, glemte, somatiske sorgen.

"The grief window" - når sorg åpner opp for mer sorg

Tilgivelse og overgivelse

For en av de første gangene i livet mitt klarte jeg i etterkant å sette pris på kroppen min. Å takke den for det den gikk gjennom, og "fikset", til tross for at det var et helt annet utfall enn det jeg hadde sett for meg.

Jeg tilgav kroppen min, takket den og bad om unnskyldning for å ha følt at den feilet. Kroppen min gjorde det beste den kunne, og ble like traumatisert som resten av meg.

Når jeg nå går inn mot en ny trivselskontroll har tankestrømmen og angsten dukket opp oftere enn jeg har foretrukket. Spesielt når jeg anser jobben min å være det å veilede andre ut av disse delene av oss selv, og tilbake i kontakt med vår indre ro og viten.

Jeg har blitt fortapt i "hva om?", og "nå har jeg bare x antall dager igjen før igangsettelse", min mors fødselshistorier som gikk langt på overtid, følelsen av bitterhet dersom jeg ikke får oppleve den spontane fødselen jeg fremdeles aller helst ønsker meg, og det å holde min kjære svigermor fanget i flere uker her på fjellet når hun kunne ha vært på sitt elskede sommersted.

I morges, rundt 04:30 klarte jeg å bruke verktøyene mine.

• Bringe inn hvitt lys for å rense hodet - det ble øredøvende stille, og kontrasten til et par minutter tidligere ble enorm.

• Dyp pust for å forankre meg i stillheten og å regulere nervesystemet - stillheten ble forlenget.

• Mantraene dukket opp av seg selv: "Barnet kommer" og "Kroppen kan".

• Solid forsterkning av rotchakraet først, før sakralchakraet får åpnes i full flyt gjennom resten av denne prosessen.

Denne reisen har hittil vært en av de største øvelsene i overgivelse jeg har erfart. Overgivelse til denne primale prosessen av å bringe frem nytt liv.

Overgivelse til at barnet kommer når det skal (og får sitt Human Design).

Overgivelse til at kroppen min allerede har båret frem barnet i livet, og at måten det kommer ut i verden på ikke behøver å definere meg som verken kvinne eller kropp.

Barnet kommer. Kroppen kan.